Amavel har en romantisk drøm om å bli kjerring på småbruk. Det å få være ute og grave i jorda er noe av det beste i verden. Å luke, sette løker og knipse tomatskudd er balsam for sjelen, og Ama bytter gjerne sin franske manikyr med jord under neglene når som helst. Derfor er det litt rart at Ama har klart å bosette seg i byen, i en leilighet med en liten veranda og naboer på alle kanter. Det er mulig det har hatt noe med skole og jobb å gjøre, et par mannfolk som Ama har vært glad i har sikkert også noe av skylden, men det jobbes med saken, og Ama har både lagt inn autosøk på Finn og kjøpt femukers på Lotto. En dag, håper Ama, en dag går gevinsten inn og det perfekte bruket er til salgs.

Inntil videre må Ama nøye seg med å drømme litt, og plante i blomsterpottene sine, og i dag gikk turen til nærmeste gartneri for innkjøp av frø. Tomater er en favoritt i det Amavelske kjøkken, og både cherry- og pottetomater fungerer fint på verandaen. Persille er godt og forglemmegei er pent, og to frøposer til havnet også i handlekurven. Ama var eneste kunde i butikken, og en kaffedrikkende gartnerinne svingte bortom for en prat. Det er noe eget ved det å stå i et lokale der alt er lyst og grønt og lukter jord og gress og blomster. Man blir nesten litt yr av det, og det er lett å la seg overtale til både det ene og det andre. Før Ama visste ordet av det, var hun ledet rundt posene med jord, til et hjørne der det sto små drivhus i plast og briketter å plante på. Renslig, kjapt og enkelt.  Gartnerinnen forklarte entusiastisk, konspetet hørtes praktisk ut, og en fornøyd Ama vandret hjemover med papirposen sin.

Ti briketter i hvert drivhus, litt vann, noen frø, og så vips! Ferdig.

Åtte minutter tok det.

Moderne drivhus for byboere

 Så nå går Ama og tråkker i leiligheten, og titter på snøen i hagen til naboen, og venter på at tomatplantene skal begynne å spire, og lukingen kan sette i gang. Mulig det blir tid til noen andre prosjekter i mellomtiden. Lære seg italiensk kanskje?

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En venn sa til meg en gang, at jeg kunne ha vært modell for Anders Zorn.  Han mente det som en kompliment, og da jeg kom over en bok om Zorn på Mammutsalget, måtte jeg selvfølgelig kjøpe den.

Etter å ha bladd litt i den, og sett på alle de vakre bildene, så følte jeg meg så fin. Tenk så heldig, at det var en kunstner som var så glad i disse kvinnene, slik at vi fikk mange, nydelige malerier av dem. Jeg tenker at mannen virkelig må ha elsket disse kvinnene han malte så vakkert.  Kvinner i et nordisk sommerlandskap, trygge i sin egen, sterke, frodige kropp, ikke erotiske bilder, men ikke helt nøytrale heller. Harmoniske alene eller utvunget avkledde sammen, ikke blyge eller sjenerte, og uten skamfølelse for sin egen nakne kropp. En kropp som i dag er langt fra det en kvinne vil ønske seg, men som mange av oss møter i speilet hver morgen.  

Jeg er naturist, og kan ikke ha det bedre enn en sommerkveld ved vannet, naken og varm etter en dag i solen, la vannet gli rund kroppen til den er avkjølt, la dråpene tørke av seg selv, slik at man får gåsehud. Det er noe befriende ved det å la alle klærne falle, for så å bli omfavnet av noe annet enn en dyne eller et menneske. Være ute, og la sol eller vann varme opp eller kjøle ned kroppen, kjenne at man lever helt i seg selv, uavhengig av et andres oppmerksomhet.

Det er blitt vår, og etter vår kommer sommer. Jeg kjenner at jeg gleder meg til det.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

   Det er så mange netter der tankene flyter av gårde i underlige mønstre og sirkler. Grublerier, lek med ord, tid til å kjenne hvordan hodet lever sitt eget liv, mens kroppen er avspent og myk. En underlig tilstand av hvile, ikke tung men ikke helt lett heller. Fredelig, på en måte som får meg til å håpe at det er slik man forlater denne verden, de siste bevisste øyeblikkene i dette ubegripelige som kalles livet.

Jeg håper, men jeg tviler, for livet er jo ikke fredelig, livet er et urolig kav, og for alt jeg vet fortsetter sjelen å vandre i underlige mønstre og sirkler. Men kan hende er det et mørke, som en evig taushet, en evig ro. Kan hende som vargtimens stillhet, den lange, surrealistiske vargtimen, som bare blir avbrutt av avisbudets forsiktige skritt i gangen, suset fra det første morgentoget, småfuglenes kvitter i krattet utenfor vinduet.  

Og så, en lett søvn, en kort drøm, og i drømmen er det en telefon som ringer, men det er ikke en telefon i en drøm, det er vekkerklokken. Nattens tankeverk forkastes eller bevares når morgentimen og sterk kaffe gjør hjernen nøktern og logisk. Søvnen, og døden i den, virker uendelig fjern, og dette uforståelige livet, som består av strev og rutiner, angst og utfordringer, fordrer at hjernen sorterer i rekker og kolonner. Tankene systematiseres og kategoriseres, de rolige grubleriene skyves til side og jeg tar tak i den begripelige delen av det å være til.

Inntil natten henter meg på ny, og jeg igjen er så nær døden jeg kan komme i dette livet.

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Andrè Bjerke

Fra diktsamlingen Syngende ord, Aschehoug, 1940

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Amavel er en våkner. Hun våkner mange ganger i løpet av natten og morgenen. Tankene suser i sovepausene, men Ama har lært seg å skyve de vanskelige til side og bare tenke på uviktige ting om natten. I en av de mange drømmene er Bohemen med. Han har bandasje på hodet og er deltaker på quizlaget. Han drikker øl, og i drømmen lurer Ama på hvorfor han ikke er naken.

Det snør ikke, men naboen er ute med freseren. Han har fem mål hage, og lager gangvei tvers gjennom den. Ama lurer på hvorfor, men ikke så veldig. En mann som raker fem mål tomt fri for løv om høsten må ha mye tid til overs, og kan lage så mange stier i plenen han bare vil. Det er i grunnen litt fint å se på snøen som fyker utover.

Leser blogger, kommenterer litt, leser bok og avis. Orker ikke se film, og virrer litt rundt i leiligheten. Den er strøken. Det er to ting Ama har kontroll på, en av dem er leiligheten. Ama orker ikke rot, blir stresset av det, og har til og med sortert bøkene i bokhyllen og undertøyet i skuffen etter farge for å redusere visuelt stress, skape harmoniske inntrykk rundt seg. Det høres helt idiotisk ut. Men det er som å stryke sengetøy og legge pent sammen i skapet, og spisse alle liplinerne i sminkeskuffen. Harmoni og orden er fint, og Ama vet at når noen skal komme og rydde etter henne, blir det så enkelt som mulig.

Redneck har inspirert søndagsmiddagen, hjemmelaget pizza. Red skriver at fyllet skal være oppå osten, men Ama blir forvirret og skjønner ikke helt hvor sausen skal være da. Orker ikke tenke mer på det og legger osten på toppen. Men under krydderet. Den blir god allikevel.

Ama ser på sport mens hun spiser. En franskmann slenger den ene skien i bakken, han ser sint ut. Sju andre ligger i mølje i en liten utforkjøring og Ama lurer på hva i all verden det er som får voksne mannfolk til å velge å leve av å gå på ski. Klarer ikke å forstå hvordan noen har et sånt driv, et sånt behov for å vinne, at hele tilværelsen innrettes etter det ene målet. Det er mye Ama ikke forstår, men det gjør ikke så mye. Det er en hel del hun forstår også.

Ama er ikke plaget med søndagsdepresjoner, slik mange andre er. Hun lever i en tilværelse av generell depresjon som gjør dagene like grå uansett om det er ukedag eller helg. Lørdager er litt bedre, for Ama spiller Lotto, og håper på den store gevinsten. Da skal hun nemlig kjøpe seg et stort hus, på en høyde med utsikt. Det skal være eplehage på en tomt som er så stor at ingen kan komme nær huset uten at hun ser det. Epletrær, jordbæråker og bringebærkratt. Krydderurter og poteter. Kanskje gulrøtter eller sukkererter. Stikkelsbær og solbær. Ama har gått husmorskolen, og har lært om sylting og safting. Hun har lagt pærer på glass og surt på andre glass. Hun lurer på om det er vanskelig å dyrke agurker til sylting. Takk gud for Google, må sjekke det senere. Etter at hun har blitt lottomillionær, kanskje.

På tv sier de at Canada er med. Ama er ikke helt med, hun er egentlig litt fjern. Det gjør ikke så mye. Snart er det natt.

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sentrum Scene, torsdag 25. februar, 2010. Dum Dum Boys.

Konserten var bra. Det kokte ikke, men hva gjør vel det når vokalisten står på scenen i jeans og genser og gjør en bevegelse med pelvis som sender støt rett i ryggmargen på Ama.

Gitarriff skal få litt kred i natt…han skriver mye rart om mange ting, noe har han rett i. Det med å stå foran en annen som får en selv til å dirre. Ingen tanker, ingen fornuft. Bare sånn, “ta meg og se på meg mens du gjør det” – dirre. Sånn, “ta meg rått, heftig og akkurat nå” – dirre.

Aaaahhhhhhhhhh…..

Bra konsert. Absolutt. Det er noen år siden sist Ama hadde lyst på en vokalist.    ;-)

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det året jeg var husfrue og bodde i et varmere land, fikk jeg anledning til å leve litt uvirkelig. Med en mann med fin tittel ble det en del representasjon, selv om vi sto over invitasjonen fra Sjømannskirken da Erik Solheim var der. Vi følte vi hadde like lite å snakke med ham om i Rio som hjemme i Norge. Men jeg traff mange interessante, og en del ikke fullt så interessante mennesker, og lærte en gang for alle at man kommer langt med et smil og et oppfølgingsspørsmål.

Cariocas elsker grilling og sosialt samvær både hjemme og på restaurant, og jeg benyttet enhver anledning til å kjøpe meg ny kjole. Som husfrue med hushjelp, men uten barn, er det fantastisk hvor mye tid man har til aktiviteter som shopping, manikyr og finpussing av kroppen på det lokale treningsstudioet. Og med venninner som kunne vise meg de beste stedene å shoppe, ble det en del av tilværelsen å ta en cafezinha – en liten kaffe – og en liten shoppingtur.

Da vi ble invitert til en uformell middag hos en av de norske oljekaksene, ringte jeg min venninne Naila og spurte hva man har på seg i et uformelt middagsselskap i Rio. Oppvokst på stranden i et 600 kvm stort hus, og med egen hushjelp og sjåfør fra to års alder, er det ingen av mine venninner som kan mer om etikette enn Naila. Det var av henne jeg lærte at kvinner aldri, aldri bærer handleposer, og at menn alltid har tid til å vente, så man kan gå i så høye sko man har lyst til.

Vi startet med en cafezinha før vi satte i gang med oppgaven, å kjøpe en kjole som passer til en uformell middag. Ikke for kort, ikke for utringet, men heller ikke kjedelig. I løpet av et par timer hadde jeg prøvd åtte kjoler og kjøpt en av dem. Vi var svært fornøyde med dagen, og rakk en cafezinha til før jeg måtte løpe til manikyr. En manikyr, en dusj og tre timer senere var jeg ferdig, og som alltid fikk jeg et hyggelig kompliment for kjolen fra han som hadde betalt den, min mann var grei på den måten.

Da vi ringte på døren hørte vi musikk og stemmer, og kjente lukten av grillmat, og vi skimtet lysgirlandere i mange farger bak trærne. Hushjelpen kom og lukket opp for oss, og noen sekunder senere skjønte jeg plutselig at et uformelt middagsselskap i Rio på norsk nok var noe helt annet enn et de uformelle middagsselskapene min venninne Naila var vant til. Etter å ha hilst på en mengde menn i bukse og skjorte, og en tilsvarende mengde norske kvinner i jeans, singlet og sandaler, følte jeg meg like komfortabel som om jeg hadde kommet inn i et bryllup i hotpants og nettingstrømper.

Men min venninne Naila hadde vært stolt av meg. Jeg rettet ryggen, smilte mitt mest strålende smil og lot som om jeg var en ekte brasileira. En kvinne som ikke bærer handleposer, som ikke fyller bensin og som kler seg om til middag. Som går langsomt i høye sko og tar manikyr minst en gang i uken. Og som ikke bryr seg om resten av selskapet ikke vet etiketten for uformelle middagsselskaper

Eksempel på kjole uegnet for norske middagsselskaper.

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ble en veldig bra kveld på Bugges i går, iallefall for oss som var på bloggtreff!   Når man samler vakre, morsomme og sterke jenter som har mye på hjertet, da _blir _ det bra. Vi skålte for dere som ikke var der annet enn i tankene, vi snakket og snakket og drakk og snakket og drakk og snakket enda litt mer.

Varme Juni og Millan, skarpe Lurepussa, nydelige Mad. Søte Vesla, Nymph og Frk. Hegre. Aksept, nysgjerrighet og varme fra alle til alle, det _blir_ bra.

Amavel er glad for at et innlegg om dårlige dater resulterte i et jentebloggtreff. Han skulle visst det, han daten med den lille tissen. At hans nevroser resulterte i noe så bra 

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en bok av antikvaren. En diktsamling av Helge Torvund fra 2003 som heter “Trur du på lyng?”. En herlig boktittel, og med noen nydelige dikt, som jeg føler når jeg leser dem.

Selv om jeg kan skrive kategorisk om mye, er jeg en kvinne som setter pris på de fine nyansene i livet, og når jeg mister troen, er det godt å finne en fin diktsamling å synke inn i. Legge alt annet til side og utfordre både hodet og hjertet en stund. Mitt hjerte ligger brakk, men av og til er det som om det rører seg noe i det. Da åpner jeg for ufarlige og gode inntrykk en stund.

Jeg undrer meg ofte på hvordan noen kan sette sammen ord på en måte som gjør dem så spennende, umulige å legge vekk. Fra jeg lærte å lese, har jeg slukt ord. I perioder ukritisk, av og til svært selektivt. Jeg kommer inn i en rytme, stenger verden fullstendig ute. Lar meg gripe, bli ført inn i verdener jeg ikke kjenner, eller kanskje kjenner igjen på en eller annen måte. Jeg tenker at det er litt som å male, og å male er å se. Egentlig spiller det ingen rolle. Jeg nyter.

Et dikt som snakket til meg i formiddag, kanskje fordi jeg er litt ensom i dag, kanskje fordi jeg har åpnet på gløtt. Kanskje fordi jeg kjente meg så godt igjen…

Når du ikkje er heime

ser eg etter deg i kjøleskapet

og i kjøkkenskapet

men finn berre yoghurt og sjokolade

Eg prøvar å lese i den vakre boka

men vert forstyrra

av ei fluge som surrar i ei krå

av hjernen

Eg har så god tid når du er borte

men tida er ikkje god med meg

Ho spring kring meg og kviskrar

”Du får ikkje gjort noko

Alle planane går i vasken

Du surrar og stirar og går fra det eine

til det andre

men har gløymt kva det var”

Kan du ikkje koma heim

og kyssa det vekk

Helge Torvund

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ringer i mobilen, og Amavel hater den plutselig intenst. Ama hater alt for tiden. Kalde dager, lange netter, salt på veien, avisbudet som ikke leverer, værdamene på TV2 og bompengeringen. Amavel svarer i mobilen, og hater plutselig vaskemidler også. Om de kan få stille noen spørsmål om vaskemidler til en undersøkelse? Nei, Ama bruker microfiberkluter, helvetes vaskemidler forurenser kloden og gir ungene allergi. Ring noen andre. Klikk.

Amavel har en idè. En hun tror hun kan bli rik på. Det er jo faen meg ingen vits i å bli sint i telefonen lenger, det går jo ikke an å slenge på røret. Så hun vil ringe til Nokia og spørre om de vil lage en  knapp på den neste modellen som heter “Sleng-på-knappen”. Amavel tror det kommer til å bli en kjempesuksess, og vurderer å ta patent. Det kan da ikke bare være hun som savner en slik funksjon? Eksmenn, vrange kunder og kemnerkontoret. Spørreundersøkelser og telefonselgere. Hvor deilig hadde det ikke vært å vite at de fikk et ekkelt klikk i øret når man trykket på den knappen. Et skikkelig ubehagelig, ekkelt klikk.

Ama er helt sikker. Hun skal bli rik.

Da skal hun sende en stor sjekk og en liter dyr whisky, med Servicepakke til Gokk, som takk for inspirasjon.

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Batman kom hjem fra barnehagen, sliten og trett etter en lang dag, første dag etter et par runder med omgangssyke og forkjølelse. Han tok av seg skoene og satte dem pent ved døren, la lua og jakka på stolen mens han hele tiden holdt i den lille figuren med knall gult hår.

Storesøster hadde kommet hjem fra skolen tidligere, og satt i sofaen og spiste kjeks og spilte på DS’en. Batman svingte innom tante Amavel med en litt matt klem, på vei bort til sofaen.

-          Hva er det du har i hånden, lille venn?

-          Et lykketroll som egentlig er Storesøster sitt. Men jeg fikk ha det med i  barnehagen, for jeg er ikke helt i form.

-          Så heldig du er som har en storesøster.

-          Ja, og som er sånn.

Batman tok en kjeks fra skålen og satte seg tett inntil Storesøster i sofaen. Tante Amavel hadde plutselig fått noe i øyet…

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende